Veinett

San Marino er en selvstendig stat midt inne i Italia, bygget oppover de bratte skråningene og toppen av Monte Titano i Appenninene. For norske bilister er terrenget det første som slår en: ingen motorveier, ingen flate strekninger, bare smale veier som klatrer, svinger og stuper nedover i et kontinuerlig forløp. Fra den italienske motorveien A14 langs Adriaterhavet fører en moderne tosfelts superstrada inn til grensen, men derfra smalner veien og stigningen begynner for alvor. Parkering i den historiske bykjernen er svært begrenset, og det praktiske rådet er å sette bilen i et av parkeringsanleggene som er hugget direkte inn i fjellsiden og gå resten til fots.

San Marino har ingen bomveier, ingen vignett og ingen avgifter på tunneler eller broer inne i selve republikken. Den italienske motorveien A14 er imidlertid betalingspliktig, så det lønner seg å sjekke gjeldende italienske bomtakster før avreise. Drivstoff er lavere beskattet i San Marino enn i Italia, og bensinstasjonene nær grensen har jevnlig kø, særlig i helgene. Fartsgrensene er 50 km/t i tettbygd strøk og 70 km/t på landeveier. Promillegrensen er 0,05, og kjørelys er påbudt til enhver tid. Vinterdekk er obligatorisk fra 15. november til 15. april, og Monte Titano kan få snø raskt. Klarvær nede ved Rimini-kysten betyr ikke nødvendigvis frie veier oppe ved toppen. Nødnummeret er 112.

Det som skiller San Marino tydeligst fra norske forhold er at staten utsteder egne bilskilt. Kjøretøy registrert i San Marino er et vanlig syn på italienske veier i Romagna-regionen. Norge har ingen parallell til dette: et mikrostat med fullt uavhengig kjøretøyregistrering, innebygd i et annet lands veinett, der skiltet alene forteller at bilen tilhører et eget suverent land.