Veinett

Nederland er flatt som en fjordbunn uten fjord. Rundt en fjerdedel av landet ligger under havnivå, og fra veien ser du polderland, kanaler og diker i alle retninger. For en norsk bilist som er vant til fjell, svinger og høydeforskjeller, er det nesten uvirkelig å kjøre time etter time uten en eneste bakke. Motorveinettet er godt utbygd og i all hovedsak gratis. To unntak finnes: Westerscheldetunnelen i Zeeland og Kiltunnelen i Sør-Holland tar begge en moderat avgift. Sjekk gjeldende priser før avreise siden disse endres. Alle andre motorveier og tunneler er avgiftsfrie.

Fartshåndhevelsen er blant de strengeste i Europa. Streknings-ATK, kalt trajectcontrole, måler gjennomsnittsfarten over lange distanser, ikke bare i ett punkt. Det nytter ikke å bremse for et kamera og gasse på etterpå. Fartsgrensen på motorvei er 100 km/h på dagtid og 130 km/h på utvalgte strekninger mellom kl. 19 og 06. I byer gjelder 50 km/h og på landeveier 80 km/h. Promillegrensen er 0,05 prosent for erfarne sjåfører og 0,02 prosent for de som har hatt førerkort i under fem år. Nødnummeret er 112. Vinterdekk er ikke påbudt, og milde vintre gjør at helårsdekk holder for de fleste besøk.

Det som virkelig skiller Nederland fra Norge er sykkelprioriteten i byene. Syklister har egne felt, egne trafikklys og lovfestet forrang. Kjører du på en syklist, er du som bilist ansett som skyldig med mindre du kan bevise det motsatte. I byer som Amsterdam, Utrecht og Groningen er sykkeltrafikken så tett at den krever like mye oppmerksomhet som biltrafikken. Norge har sykkelfelt mange steder, men ingen tilsvarende rettslig presumsjon om at bilisten alltid har skylden ved kollisjon med syklist.